Å samarbeide med lokale trosledere kan bidra til å stanse den raske spredningen av ebola
Ebola-utbruddet i det østlige DR Kongo er nå det raskest spredende i historien, og dødstallet øker daglig. Samarbeid med lokale trosledere er avgjørende for å motvirke feilinformasjon og mistillit som bidrar til å drive epidemien videre, og for å hindre ytterligere spredning, sier trosbaserte hjelpeorganisasjoner i en felles uttalelse.
Siden utbruddet ble erklært som en internasjonal folkehelsekrise av betydning 17. mai 2026, har antallet tilfeller økt til mer enn 4 500, mens dødstallet nå er på over 2 100. Dette er ikke bare tall! Hvert eneste tall representerer et menneske, et medlem av et lokalsamfunn, en kone, ektemann, mor, far, sønn, datter, søster eller bror. Livene deres hadde verdi og verdighet, men gikk dessverre tapt til en sykdom som kan forebygges.
Trosaktører spiller en viktig rolle i håndteringen av folkehelsekriser. Deres unike tillitsposisjon i lokalsamfunnene gjør dem i stand til å motvirke misforståelser og feilinformasjon om sykdommen, noe som blant annet har ført til angrep på ambulanser og helsepersonell, samt fremme folkehelsebudskap, utfordre motstand i lokalsamfunnene mot forebyggings- og behandlingstiltak og bidra til å forene folkehelsekrav med lokale trosforestillinger og tradisjoner.
I det østlige DR Kongo har tradisjonelle begravelsesritualer, som flere dager med store samlinger og ritualer der pårørende vasker den avdødes kropp, bidratt til den raske spredningen av utbruddet. Trosledere bidrar til å tilpasse kulturelt og religiøst sensitive praksiser, blant annet gjennom trygge og verdige begravelser og begravelsesritualer.
I evalueringer av ebolautbruddet i Sierra Leone i 2013–2016 lærte vi at inkludering av trosledere bidro til større aksept for beskyttelsestiltak i lokalsamfunnene, blant annet bruk av ambulanser og begravelsesteam, og reduserte spenninger mellom familiemedlemmer og helsepersonell.
Vi har tatt med oss disse erfaringene til DR Kongo, der frivillige som arbeider med lokalsamfunnene, samarbeider med katolske og anglikanske kirker samt moskeer for å diskutere misforståelser knyttet til ebola og redusere stigmatiseringen rundt det å rapportere symptomer, oppsøke behandling tidlig og legge til rette for trygge og verdige begravelser. Mens medisinske institusjoner og hjelpeorganisasjoner kjemper for å bygge, bemanne og utstyre behandlings- og isolasjonssentre, trapper trosbaserte organisasjoner opp arbeidet med lokalsamfunn og forebygging. Vi er allerede i gang med innsatsen og ønsker å støtte en rask oppskalering for å redde liv, men det kreves økonomisk støtte for å få dette til.
Helsemyndigheter har nylig uttalt at denne epidemien vokser raskere enn utbruddet i Vest-Afrika, samtidig som responsen kommer stadig mer på etterskudd i forhold til utbruddet. Det mangler for øyeblikket 65,9 millioner amerikanske dollar (57 prosent) i finansiering, noe som er den største begrensningen for å kunne trappe opp og opprettholde responsen. I denne situasjonen er tid avgjørende. Rettidig og vedvarende finansiering vil bidra til å sikre oppnådde resultater og forhindre videre spredning.
De siste kuttene i global bistand, kombinert med et svakt helsevesen som allerede er presset av pågående konflikt og fordrivelse av mennesker, har gjort landet mindre motstandsdyktig og mindre i stand til å reagere raskt og i stor skala.
Utover ebolautbruddet ønsker vi også å rette oppmerksomheten mot de nasjonale, regionale og globale faktorene som driver volden som lokalsamfunn i DR Kongo møter hver dag. Vi som trosledere oppfordrer regjeringen og internasjonale aktører til å utvikle, gjennomføre og støtte fredsbyggings- og samfunnsresiliensplaner som integrerer gjenoppbyggingen etter ebolautbruddet i bredere planer for å håndtere de overlappende humanitære, styringsmessige og konfliktrelaterte risikoene i de berørte områdene.
Fader Edouard Makimba, direktør for Caritas Congo, sier:
«Usikkerhet og forsinkelser i finansieringen gjør responsen mer komplisert på flere nivåer. Ved et ebolautbrudd er en rask respons avgjørende. Kontaktsporing, overvåking i lokalsamfunnene, transport av prøver, tilgang på personlig verneutstyr og opplæring av helsepersonell krever ressurser som raskt kan mobiliseres. På dette stadiet ser Caritas først og fremst et økende press på lokale helseinstitusjoner. Denne situasjonen risikerer å svekke effektiviteten i responsen og gjøre det enda vanskeligere å beskytte de mest sårbare menneskene.»
CAFOD, Christian Aid, Islamic Relief og Tearfund